Frognerfitter

Jeg spiste siste middag på Ås før påska, på superkoselige Lesestedet.  Der kan man låne alt man vil av bøker, så lenge man sitter på kafeen.  Jeg fant ei lita pocketbok jeg hadde hørt mye om og begynte å bla i denna mens jeg spiste pizzaen min.  Jeg blei litt fanga av historien og for 40,- fikk jeg med meg boka hjem.  Det var Frognerfitter.

Skrevet av Alexia Bohwim, utgitt på Kagge Forlag første gang i 2008.  Den 278 sider lange oppvekstromanen  blei straks en bestselger, på tross av krass kritikk fra landets forståsegpåere.  Den pirra nysgjerrigheten min og når jeg da slapp å betale orginalpris for den, så var det lett å ta den med seg hjem og nå fire dager seinere er den et avsluttet kapittel.

Billie vokser opp på fineste Frogner.  I en stor leilighet innerst i ei fasjonabel blindgate.  Hu har sin beste venninne, Susy, som nærmeste nabo og sammen går de på sine første fester som 12 og 13 år gamle.  Det tar ikke lang tid før fest er alt i livene deres.  Fest og rus.  Forbruket av rusmidler økes og utvides.  Det blir snart det viktigste i livene deres.  Billie klarer så vidt å fullføre videregående, mens Susy dropper ut.  Det spiller ingen rolle.  Ingen av dem har tenkt å jobbe og de har oppdaga at trygden blir jo høyere når de har fått hvert sitt barn.  Så de lever godt.  På trygd, familienes fine omgangskretser og rusmidler.  Billie forteller om to tiår med vill festing, oppturer, nedturer og mange fine og fornemme menneskers vaklende liv.

Boka er ikke skrevet med verdens beste språk, men den er underholdene og gripende, på en lettlest måte.  En sånn bok som man ikke legger fra seg, fordi historien fortelles så fort og detaljrikt at man som leser er redd for å gå glipp av noe.  Tidvis synes jeg fortellingen er noe overfladisk.  Den skal være sann og da provoserer det meg at forfatterinnen har så lite respekt og forståelse for det å for eksempel være mor, at hun utbroderer i det vide og breie om hendelser som gjør at barnevernet burde kobles inn på direkten.  Eller når hun drikker som en svamp og sovner til piller hver kveld og kaller seg nykter.  Men det fascinerer og, at noen kan være så ærlig om noe som er så tabu som rusmidler og omsorgssvikt.  Kritikkerne skriver mye om at boka er en skildring av et overklassemiljø med store forskjeller mellom fasaden utad og innsiden i menneskene.  Jeg opplever ikke dette.  For meg var dette mest en skildring av to menneskers ville ferd ned i rushellvette.  Hvorav kun den ene kommer ut av det med livet i behold.  Jeg blir litt lei meg på hovedpersonenes vegne.  Tenk å ha hatt et så kjipt liv.   
Ikke den beste boka jeg har lest, men helt klart verdt å lese.

7. Lese 50 nye romaner (12/50)