17. MAI 1940
I dag står flaggstangen naken
blant Eidsvolls grønnende trær.
Men nettopp i denne timen
vet vi hva frihet er.
Der stiger en sang over landet,
seirende i sitt språk,
skjønt hvisket med lukkede leber
under de fremmedes åk.
Det fødtes i oss en visshet:
Frihet og liv er ett,
så enkelt så uunværlig
som menneskets åndedrett.
Vi følte da trelldommen truet
at lungene gispet i nød
som i en sunken u-båt....
Vi vil ikke dø slik en død.
Verre enn brennende byer
er den krig som ingen kan se,
som legger et giftig slimslør
på bjerker og jord og sne.
Med angiverangst og terror
besmittet de våre hjem.
Vi hadde andre drømmer
og vi kan ikke glemme dem.
Langsomt ble landet vårt eget
med grøde av hav og jord,
og slitet skapte en ømhet,
en svakhet for liv som gror.
Vi fulgte ikke med tiden,
vi bygde på fred, som i tross,
og de hvis dåd er ruiner
har grunn til å håne oss.
Nå slåss vi for rett til å puste.
Vi vet det må demre en dag
da nordmenn forenes i samme
befriende åndedrag.
Vi skiltes fra våre sydepå,
fra bleke utslitte menn.
Til dere er gitt et løfte:
at vi skal komme igjen.
Her skal vi minnes de døde
som ga sitt liv for fred,
soldaten i blod på sneen,
sjømannen som gikk ned.
Vi er så få her i landet,
hver fallen er bror og venn.
Vi har de døde med oss
den dag vi kommer igjen.
(lest i radioen fra Nord-Norge 17. mai 1940)
2 kommentarer:
Det diktet har jeg ikke hørt før...og det er jeg litt lei meg for, for det var flott! Takk for at du deler!
Jeg synes spesielt det nest siste verset veldig bra: "Til dere er gitt et løfte: at vi skal komme igjen." Tror egentlig ikke at vi som ikke opplevde krigen, eller den nærmeste tiden etter krigen, har noen som helst anelse om hvordan krigen har påvirket livene til dem som opplevde den..
Legg inn en kommentar