Bruk hjelm!

For noen år siden, fikk jeg en ny ridehjelm i julegave.  Lite visste jeg den gangen at denne hjelmen skulle redde mitt liv ganske nøyaktig 3 år seinere.
Første juledag var jeg ute tidlig på morran for å ri tur på fineste hingstebassen.
Det starta bra og vi kosa oss i det fine været.  Det var nesten påskestemning når vi trava oppover mot Porstjerna.  Bassen kasta på huet, fnøys litt og var ikke vondt å be når jeg ville øke farta.  Inn til hogstplassen var det brøyta/bilspor å ri i, men etter det så fulgte vi et scootertråkk.  Ypperlig underlag, så lenge man ikke tråkker uttafor.
Vi kosa oss sånn at jeg ringte hjem til mamma bare for å fortelle henne hvor bra vi hadde det!  Ny termodress hadde jeg jo fått i julegave dagen før også, så jeg frøys ikke og hadde fin bevegelighet når jeg rei (hadde før dette brukt mammas dress og den er litt liten og dermed trang å ri med).  Opp til toppen der hvor tjernet ligger er det ca 6,7 km å ri hjemmefra gården.  På toppen snudde vi og skulle komme oss hjemover igjen til mammas deilige julefrokost.
Etter ikke lang tid begynte hingstebassen å gå med huet ned og snuse i bakken. "Di barnslige bikkje!" tenkte jeg og vi fortsatte å gå.  Etter 2-300m så stoppa han.  Gubben ville legge seg ned!  Og han la seg ned.  Jeg blir lettere panisk, hva gjør jeg hvis vi detter uttafor scootersporet?  Det ville jo blitt rimelig kaotisk med termodress, votter, ullteppe og alt det der.  Jeg ville jo slite med å komme meg opp igjen!  Så med et bein i bakken, delvis under hesten, så klarer jeg å jage han opp på beina igjen.  Med meg halvveis hengende på.  Det er da han tar et kjempebukk og hiver meg fremover.  Jeg går i bakken en plass rundt forbeina hans og han løper over meg.  Han tråkker meg i tjukkleggen og må ha slått en hov i bakhuet mitt.  Jeg hyler av smerte, men tar meg fort inn igjen.  Ingen som hører meg langt inni skogen uansett og hingsten er løs!  Jeg får tatt opp telefonen, det er heldigvis dekning og jeg ringer hjem.  De hjemme får hivi seg rundt og får fanga bassen i det han når riksveien.
Kjæresten til lillesøster studerer medisin og jobber som ambulansepersonell.  Så han var egentlig mer opptatt av meg, enn av hesten og kommer løpende oppover til meg.  Når jeg møter han, tipper jeg at jeg har gått ca 3-4 km.  Leggen er sår og jeg er svimmel.  Mamma kjører pickup'n opp så langt hu klarer i hjulspora og jeg setter meg takknemlig inn i bilen for å slappe av.
Vel hjemme gir jeg pappa ridehjelmen og ullteppet og ber han om å rydde opp, jeg trenger å slappe av.  Det er da pappa ser det; hjelmen er sprukket flere steder innvendig!
Det avgjør saken for mr. ambulansepersonell-jeg-er-snart-lege.  Han sier han vil ha meg på legevakta for en sjekk.  Vel nede på legevakta blir jeg undersøkt for bein- og nakkebrudd.  Siden det ikke er mer enn 4 uker siden forrige gang jeg hadde CT-scanning, så avventer de med det pga strålingsfare, men det er på det reine at jeg har fått en kraftig hjernerystelse.  Legen sier at hjelmen nok har reddet mitt liv.  En slik hjelm er konstruert for å tåle at en hest tråkker på den, det er ikke skallen!
Som man kan se av øverste bildet, så er det ikke mange synlige ytre tegn på skade, bortsett fra noen riper og at høyre netting/ventilasjonshull er trykka inn.  Har markert det med en rød ring på bilde nummer 2.
Ser man på de to neste bildene, så ser man hva som er knekt inni.  Har markert detta med røde streker.  Delene inni er helt løse og kan tas ut som "puslespillbiter".
Pappa blei ganske sjokkert tror jeg, innvilga ny hjelm på stedet og har innført 100% hjelmpåbud for alle som vil ri her!
Og jeg er enig, jeg har kommet heldig fra det, tross alt.  Jeg har hatt vondt i huet i noen uker og en sår nakke.  Det er det hele.  Det handler ikke om at man har en "rolig hest, eller ikke", ALLE hester kan finne på å ville legge seg ned...
Jeg skal i hvertfall fortsette å ri med hjelm.  Hver dag, hver gang.  Det er så lite brydderi å ta hjelmen på hodet at det ikke er verdt å la være.
Så nå venter jeg spent på å få ny hjelm i posten, for jeg vil ut og ri igjen!