Tinder og Banditter

Begynte i forige uke å lese på en bok jeg har starta med tidligere, men aldri fått fullført.  Så nå begynte jeg igjen på en av norsk klatrelitteraturs virkelig store skrønehistorier!

Tinder og Banditter, skrevet av Alf B. Bryn, utgitt første gang i 1943 av Johan Grundt Tanum og er på 230 ganske lettleste sider.

Fortelleren er en norsk student i Sveits, som med sin gode kamerat, australieren George, bestemmer seg for å legge årets påskeferie til Corsica i stedet for å følge deres foreldres ønsker om at de skal ta en tur til Frankrike for å lære seg fransk.  Året er 1909 og  målet med turen til Corsica skal være å bestige mange topper ingen har besteget før og kartlegge det de mener må være ukjent terreng.  I hvertfall så ukjent at de ikke har lest så mye litteratur om det.  Ikke at de har leita etter sådan litteratur, men at den ikke er lett tilgjengelig burde, i deres øyne, si nok om hvor ukjent dette stykket land er.

På Corsica møter de Georges' yngre bror, Max og sammen utforsker de de corsikanske tinder.  På deres vei møter de lokale banditter, noe jeg tolker som deler av mafian, koselige hotellverter, sta esler, en slange de døper James, noen slossglade ynglinger (det passer alltid George veldig bra) og frisinnede unge piker som lever langt oppe i fjellene.  Boken har egentlig ingen konkret mening, eller et mål, men følger gutta på turen, som heller ikke har noe spesielt mål, annet enn å oppdage Corsica.

Boka er virkelig festlig og inneholder massevis av sanne og usanne faktaopplysninger og forfatterens antagelser basert på nokså vage undersøkelser og bakgrunnsinfo.  Sammen med en god dose humor og selvironi er dette ei god bok for de aller fleste, men kanskje mest for de som har litt sansen for klatring, friluftsliv og reiser.

7. Lese femti nye romaner (8/50)