Mammas klesstil

I blant så hender det at jeg må gripe inn og fortelle mamma hva hun kan og ikke kan kle seg i.  Det er en del av min jobb som datter ikkesant?  I den anledning har det hjemme blitt skapt et utrykk; "jeg-har-passert-femogførti-og-endelig-funnet-mitt-kreative-indre-jeg".  Dette er fyfy!!  IKKE en stil mamma passer inn i.  Ikke synes jeg den er spesielt pen heller.  Bremsene og avledninga kommer på for fullt når vi går inn i butikker som Husfliden.  Ikke et vondt ord om Husfliden.  De lager mye pent strikke og vevarbeid der alt er sikkert bare bra.  Men det er ikke meningen i 2011 at man skal kle seg i strikkatøy fra topp til tå!  Og bedre blir det ikke av at man "matcher" det med store assymetriske smykker man selvfølgelig har kjøpt av en virkelig kreativ venninne under en venninnekveld og etter mye rødvin... 
Misforstå meg rett, det er helt ok med en ulljakke, noen tøffe votter (spesielt de jeg strikker) eller et hjemmelaga skjerf.  Men det er også nok!  Man trenger ikke strikka cardigan, strikka skjerf, ullstrømpebukser, strikka skjørt og ikke minst, det aller verste, strikka tunika, toppa med en tova hatt på toppen!  Og gjerne kommer jo dette i det kreative damer liker å kalle "tøffe farger".  Alle lillanyanser, gusjegrønt, åkergult og knalloransj er farger man skal VÆRE FORSIKTIG MED!!!
Ofte får jeg følelsen av at mamma tror jeg er ganske alene om å synes denne kreative stilen er grusom.  For alle de flotte damene på jobben hennes er jo så fine!  Og de har tydeligvis ikke døtre som nekter dem å kle seg sånn.  Nei mamma, de har kanskje ikke døtre som bryr seg.  Eller kanskje de har resignert.  Denne stripa var på trykk i Dagbladet for noen dager siden.  It proves my points exactly!  Så nei mor, jeg er ikke alene om å reagere på denne kollektive og lite kreative funnet-mitt-indre-jeg-stil!