Dag 26; hva tenker du om dine venner?
Jeg har veldig mange gode venner, men kun noen få nære venner.
Mine nærmeste venner holder jeg høyt og jeg er forberedt på å gå gjennom det meste for å hjelpe dem. Det er få mennesker jeg setter mer pris på enn disse få personene jeg kan ringe døgnet rundt, møte sjeldent, men allikevel finne tonen på sekundet med, prate med om ALT (eller ingenting), fjase med og reise med. Disse vennene betyr alt for meg og er ofte grunnen til at jeg kommer meg videre hvis jeg i blant stopper opp og synes synd på meg selv.
De andre vennene mine som "bare" er gode venner er sånne som jeg alltid har det hyggelig med når vi treffes, men så har vi ikke så mye kontakt ellers. Veldig mange av disse menneskene er folk jeg har møtt gjennom studentridninga. Det er så intenst når vi møtes for 4-5 dager, bor oppå hverandre, konkurrerer mot hverandre og fester sammen etterpå. Disse happeningsa som skjer 3-5 ganger i året gjør oss så sammensveisa. Ingen som ikke har vært med på det kan skjønne hva vi mener. Det må oppleves! Man blir værende i ei boble hele langhelga det varer og etterpå havner man i en slags koma. "Post SRNC syndrome" kaller vi det. Da er alt kjedelig, trist, dagligdags og vanlig. Og man drømmer seg tilbake til helga som var. Inntil det nærmer seg et nytt stevne og man ser fremover igjen (akkurat der er jeg nå!)!
Men venner kommer og går. Noen setter dypere spor enn andre og noen skulle man ønske at kom tilbake. Sånn vil det alltid være. Jeg har noen spesielle venner jeg skulle ønske at ting hadde vært annerledes med, men gjort er gjort... Tida får vise om den klarer å lege alle sår. I mellomtida er jeg veldig glad i alle vennene mine jeg har akkurat nå, spesielt dere som alltid tar telefonen når jeg ringer!! Dere er gull verdt!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar