Hei mamma og pappa!
Dere må være de sprøeste folka jeg veit om. Og jeg digger det. Dere tar alltid en utfordring eller ti på strak arm, krummer nakken og går på videre. Og dere utfordrer dere selv, hverandre og oss rundt hele tida. Det er en utfordring i seg selv å skulle holde tritt med tempoet deres hele tida! Dere er utrolige. Måten dere takler ting på, uten å en gang stille spørsmål om dette er noe dere vil gå inn på, det skal gjøres, og da gjør man det beste ut av det.
Oppi denna innsatsiveren viser dere også en annen egenskap jeg setter stor pris på og beundrer dypt; dere er så glad i hverandre! Etter mer enn 30 år som kone og mann, kan man fortsatt se at dere begge ville gått gjennom ild og vann for den andre. Dette gir oss, barna deres, en enorm trygghet. Selv om vi nå er voksne og skal klare oss selv, så vet vi at institusjonen "hjemme" holder stand. Det er ikke sjans i havet for at "hjemme" oppløses. Det har akkurat skifta lokasjon, til det bedre, men oppløsning kommer ikke på tale. Det er godt å se at kjærlighet finnes og at det er mulig å bli så trygg på en annen person, som det dere er. Dere har virkelig gitt oss trua på at "den rette" finnes. Mamma, hvordan du holder ut og er tålmodig med alle pappas krumspring og ville ideer og uferdige prosjekter og pappa, hvordan du alltid støtter mamma i tøffe tider på jobben hennes og tvinger henne til å slappe av i blant. Dere kunne ikke hatt bedre kjæreste enn hverandre!
Dere har stilt opp for meg så uttalig mange ganger. Tusen takk for det. Veit jeg kan være litt slitsom og krevende i blant og at vi har våre krangler. Men jeg setter uendelig stor pris på dere. Jeg får høre det ofte at jeg har vært veldig heldig med foreldre, og det er sant. Med dere som foreldre så veit jeg at jeg alltid har en plass å dra hjem til om ting går litt skeis eller jeg trenger støtte. Det er noe jeg setter stor pris på. Dere har en tendens til å komme med formanende pekefingre og press, men jeg veit jo at dere bare mener det godt og det har jo vist seg at dere ganske ofte har rett. Men jeg må få lov til å leve mitt liv jeg og, og gjøre mine egne tabber. Bare så det er sagt.
Jeg håper virkelig at vi sammen klarer å få Lofthus gård til å bli akkurat den drømmeplassen dere har drømt om i så mange år. Det fortjener dere. Jeg skal i hvertfall gjøre mitt ytterste for at gården forblir fyllt opp av hester, liv og leven og at dere aldri kommer til å mangle noe å gjøre på! Jeg elsker å bo på gården og er evig takknemmelig for at mine foreldre er sprø og modige nok til å flytte på gård når andre flytter i leilighet. Tenk hvilket liv det hadde vært...
Tusen takk for at dere er dere og at dere alltid stiller opp for meg! Veldig glad i dere begge to.
Verdens beste (og sprøeste) foreldre; Kirsten og Andreas
Annicken
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar