Nok en bok fra Karin Brunk Holmqvist. Fant den i bokhandelen på Gardermoen. Veit jeg kan ha nevnt det før, men detta er favorittbokhandelen min!!! Tror knapt jeg noensinne har vært på Gardermoen uten å kjøpe ei bok. Kjekt å ha på fly og reise da! Den irske boka leste jeg jo ut i Romania, så da blei det denna på den lange veien hjem og så blei den lest ut i dag når jeg satt eksamensvakt på videregående i dag. Ei av de andre eksamensvaktene (tror jeg dro ned gjennomsnittsalderen på eksamensvaktene betraktelig!) kom bort til meg og fortalte at hu og leste den boka og kosa seg masse med den.
Uansett, her kommer noen harde facts; boka blei første gang gitt ut i 2008 på Silke Forlag, er opprinnelig skrevet på svensk (jeg leste den på norsk) og er på 258 ganske lettleste sider.
Margit og Alma har bodd ved siden av hverandre i minst 50 år. Etter at Margits mann og Almas bror døde, har de to damene holdt sammen og daglig besøkt hverandre for en kopp eller to med kaffe og hjulpet og skrytt av hverandres hager. De har i det hele tatt levd et nogenlunde stillferdig og koselig liv. Det er helt til kommunen bestemmer at husene deres skal rives og ny vei bygges. Da blir de to damene plasser på gamlehjem i påvente av nybygde pensjonistleiligheter. På gamlehjemmet blomstrer damene opp og begynner å gjøre ting de aldri hadde trodd de skulle komme til å tørre.
Dette er tredje roman jeg har lest av denne forfatteren og kan ikke si at den skiller seg veldig ut fra de forrige. Fortellingen handler om to eldre mennesker som er litt utenom det vanlige. Men i denne boka synes jeg Holmqvist er flinkere til å formidle den lune stemningen og jeg satt og heia litt på de gamle tantene når de fant på nye pek. Ikke en roman som kommer til å gå inn i historien som spesielt minneverdig, men leseverdig, det var den.
7. Lese femti nye romaner (21/50) <-- 2 på få dager hjelper litt, men dessverre ikke nok. MÅ fortsette denna stilen litt til!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar