Jeg flytter!!

I går, tirsdag, gjorde Oda Rygh fra Vikersund seg kjent i Norge fordi hun fikk et innlegg i Aftenposten på trykk.  Et innlegg om at hun ikke følte seg hjemme på bøgda og at hun som hadde tatt utdannelse aldri ville passe inn der.  Oda Rygh har visst odel på to ulike gårder som hun aldri har tenkt til å bo på.  Jeg har nå skrevet et motsvar til Rygh og sendt det inn til Aftenposten.  Lurer på om det kommer på trykk...  Oda Rygh sitt innlegg kan lese her: http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article3887896.ece og mitt innlegg er her:



Jeg flytter!! (et svar til Oda Rygh)

Av Annicken Bøckman, økonom og student ved UMB

Det startet i min spede barndom da jeg var et av mange barn av akademikere som bodde på byens beste solside. Barn av foreldre med ambisjoner på sine barns vegne. At denne jenta var interessert i husdyr og travelt opptatt av hund og hest ble sett på som en sunn hobby. Et tegn på empati og evne til å ta ansvar. Det er sånn akademikere forklarer ting. For det er jo ingen 15-åring som drømmer om å bli bonde. Det er jo bare en fase jenta må gjennom.

Allmennfag var det eneste man var avla for. Yrkesfag er ikke noe man snakker om, eventuelt kunne man kanskje ha tillatt seg to år med litt kreativitet på formgivingsfag for så å ta påbygging siste året, men at den generelle studiekompetansen skulle skaffes var det ingen tvil om. Til opphavets skuffelse brukte denne jenta fortsatt litt for mye tid i stallen og ekstra matte og andre realfag ble for vanskelige å følge ved siden av fire, fem timer i stallen hver ettermiddag. Men glimrende resultater i norsk og engelsk veide opp.

Med en firer i snitt ut av videregående og litt skuffa foreldre bar det videre, den eneste mulige veien for et akademikerbarn fra byens beste solside.

NTNU. Det o så fantastiske sted, hvor både akademikerfar og akademikermor og nå også akademikerstorebror har hatt sine mest fantastiske år og jenta skal innvies i studentlivet. Det skal festes, koietures, ntnuies, studenthyttes og sosialiseres! Det er i Trondheim barn av akademikere skal finne sine likesinnede og kommende bestevenner for resten av livet! Akademikerstorebror viser vei som både treningsivrig, skoleflink og leder i koiestyret. Han er både velartikulert og sosialisert. Ikke minst er det realfag han tar. Det eneste som virkelig egentlig gjelder. Han er på god vei til å bli en fagmann, en ingeniør.

Akademikerdatteren har flytta opp til Trondheim, for første gang på seks år har hun gitt fra seg hesten sin. Hun er blitt fortalt at hest ikke passer sammen med studier. Hun prøver å omgås sine medstudenter som drikker latte og trener. Sushi liker hun ikke. Saltrening innendørs i studio med en dansekoordinasjon som ei ku, gjør det uaktuelt å være med medstudiner på zumba, mambostep og alle andre mulige rare treningsformer som finnes på parkettgulv med speilvegger og en overivrig-alltid-blid-innstruktør. Akademikerdatteren passer ikke inn. Etter noen år flytter hun hjem igjen til akademikeropphavet og fortsetter med hest, mens hun tar opp de fagene hun mangler i sin bachelorgrad. Hun fikk nemlig ikke tatt alle fagene hun skulle på grunn av ensomhet og depresjon i studentbyen Trondheim.

Den hjemvendte datteren får seg hest igjen. Opphavet ser hvordan datteren igjen blir glad. Hu får tilbake sin gamle omgangskrets og karakterene og resultatene vel i havn. Lånekassa smiler igjen til henne. Lånekassa har det nemlig med å ikke ta spesielt hensyn til karaktermangel på grunn av mistrivsel og ensomhet.

Akademikerdatteren har begynt å drømme om et liv på landet. Blant folk hun passer sammen med. Blant mennesker som verdsetter fysisk arbeid, lange turer i skogen, hjemmebakst, ferskt kjøtt, selvfiska fisk og sosialt samvær med hyggelige naboer og venner i bøgda, sånne som man har kjent lenge.

Datteren kjenner en misunnelse. Misunner de som har venner de har kjent hele livet. De som fortsatt er venner med dem de gikk i barnehagen med. Akademikerdatteren har selvfølgelig vokst opp flere steder. Ikke bare i Norge, men i utlandet. Som en del av akademikeropphavets karrierebygging. Nå som student har hu ikke kontakt med noen hu gikk i barnehage sammen med. Knapt nok ungdomsskole heller. Da er det ålreit at gutten på FK-butikken kjenner henne igjen når hu kommer for å handle mer mat til hestene sine. Han hilser selv om hu kommer i varmedress og hestelukt. Hu trenger ikke se seg i speilet før hun går til FK-butikken eller Kiwi’n som ligger rett ved. Merkeklær og fancy utenlandsk mat er ikke noe tema. Hu kjenner seg hjemme.

Drømmen er et gårdsbruk og en jobb. Ikke en jobb som heltidsbonde, men noe man kan leve av sammen med de dyrene man måtte han lyst til å ha på gården. Hest og hund er en selvfølge, men noen sauer og geiter er det også plass til i drømmen. Med en bachelor endelig i havn har livet til akademikerdatteren tatt en ny vending. Hu vil skaffe seg en skikkelig utdannelse og har kommet inn på masterstudiet i økonomi ved UMB. Norges landbruksuniversitet. Her er det flere likesinnede, som tar høyere utdannelse, men samtidig aldri kan tenke seg å bo i en trang leilighet med asfalt rundt på alle kanter. Hesten er selvfølgelig blitt med på turen denne gangen og akademikerdatteren trives som fisken i vannet (eller bonden på landet!).

Om det ikke finnes noen jobb til akademikerdatteren på landsbygda der hu måtte finne seg sted å bo, så skal hu selv få til å lage seg en jobb. Det er jo derfor hu studerer, lærer seg om innovasjon, bedriftsetablering og organisasjonsstrukturer. Det handler om å se muligheter, ikke problemer og om å jobbe for det man tror på. Denne akademikerdatteren har trua på at livet på landet er verdt å leve!

En ting er i hvertfall sikker; her vil jeg bo!